Unge likeverdige eiere og drivere

Trudes far Arne M. Loe tok over mote-roret i 1969. Samme år ble det etablert barneavdeling og i 1971 kom det ei ungdomsavdeling også. I 1994 tar Trude og hennes mann Morten over, og så skriver vi 2025 når neste generasjon kommer til bordet. 31. mars gjorde Kristine og Emilie opp, på datoen som faktisk er Arne M. Loes bursdag.

– Så dette er ikke noe vi bare har fått, sier jentene.

– Vi eier 50–50 og skal begge jobbe her fulltid, om ei stund, smiler Emilie og holder på en fin mamma-mage. Om bare en måned har hun termin. Da blir hun mamma for andre gang.

– Så Kristine får drive skuta elene en periode til jeg er tilbake.

Også Kristine er småbarnsmamma til to. Å ha små barn og også drive butikk, det ser de lyst på.

– Det er klart det blir krevende. Vi skjønner at det er mye jobb. Da er det fint å være likestilte og at vi begge har små barn og skjønner hvordan det livet er. At det kan bli lite søvn og at ungene kan bli syke. Vi har forståelse for hvordan det er også på hjemmebane siden vi er i samme livsfase.

Kristine er gift, Emilie har samboer. Det mennene deres bidrar med er også viktig.

– Vi har to menn som støtter oss i det vi gjør og har forståelse for at vi ikke alltid har en ni-til-fire-jobb. Dette er ei familieinvestering, ikke bare en personlig investering for oss. Det er en vei å gå, fra å være i slekt til faktisk drive en forretning i lag. Det er ei stor investering, i tid og rent økonomisk, sier de.

Vi ber dem beskrive hverandre og da bryter de ut i latter. Megetsigende blikk utveksles, her er det ikke alt som skal avsløres i lokalavisa, eller helt tåler dagens lys, skjønner vi. Ungdomshemmeligheter er det visst nok av, og de forblir akkurat det.

– Det er vel ingen jeg ler mer sammen med enn Kristine. Vi har det utrolig artig. Vi har en lik humor og hun er ærlig og direkte, det passer meg veldig bra og det tåler jeg godt.

Det understreker at beslutningen er godt gjennomtenkt. De har allerede testet ut hvordan de klaffer også som kolleger i ett år. I samme periode har de hatt anledning til å for alvor tenke over hvordan forhold og dynamikk de har.

– Kristine er også utrolig flink, har i motsetning til meg nesten vokst opp i butikken. Hun har en fantastisk kontakt med kundene som kommer inn. Hun er faglig dyktig og jeg føler meg trygg på å skal gjøre dette med henne.

Ulikheter finnes også. Ny latter:

– Jeg er nok mer glad i å vise meg fram enn Kristine. Hun er den mer rolige.

Kristine supplerer:

– Emilie er tøff, på en god måte, og hun tør skille seg ut. Hun drar meg med på ting jeg kanskje ikke ville gjort hadde hun ikke vært her.

De tror aldri de har kranglet så sømmer har raknet og skjorter har revnet.kommunisere og det tror vi er kjempeviktig. Vi er ikke bekymret for at vi ikke skal få dette til. Men vi er sta og egne begge to. Vi har sterke meninger om hvordan dette skal gjøres. Her har vi arv fra både foreldre og besteforeldre.

Tøffe tak

Vi kikker automatisk bort på nestor Trude. Ei dame som vel har fått sin porsjon med bein i nesa tildelt. Hun har opplevd noen strabasiøse runder som drivende, og sto han av. Hun har erfaringer å dele.

– Ja, visst var det tøffe tak. For Morten og jeg drev også i ei tid med høye renter, så det som skjer nå kjenner jeg igjen. Vi opplevde at det skulle bort så mange ansatte på industritomta og da visste med en gang at det ble en vanskeligere driftsperiode. Helt kniven på strupen opplevde jeg aldri at det var, men det var år vi ikke hadde overskudd. Da er det viktig å ha noe i bakhånd. Jeg har likt å holde på med dette, sier Trude og ser på oss med bestemt og direkte blikk.

– Hvilke tanker har dere om drifta, i nåtid og framtid, det har dere vel snakket gjennom? spør vi Kristine og Emilie.

– Det er en butikk og ei drift med lange tradisjoner og mange trofaste kunder, så vi skal så klart ikke flippe opp ned på butikken og bare gjøre helt nye ting. Vi er opptatte av å ta vare på dem som er her og har gått her i alle år. Så er vi annen generasjon og det er viktig å være med på det som skjer, som for eksempel digitaliseringen. Vi kommer til å sette vårt eget preg på butikken med våre personligheter og stil.

– Vi må være ydmyke og se at de før oss har gjort en god jobb. Det blir ingen drastiske endringer, men vi må også tørre å gjøre noe nytt. Vi synes det er spennende og artig alt som skjer med sosiale medier og nettbutikk–og det er grep som må tas skal vi henge med i tiden. Og vi ønsker at de yngre som vokser opp også kommer inn som kunder her.

Når gode råd ikke er så dyre

Trude husker skepsisen blant folk da hun og Morten tok over.

– Vi fikk høre «overalt» at tredje generasjon kom til å rive ned hele byggverket. Vi gjorde nå ikke det, så forhåpentligvis skjer det heller ikke nå.

Hun mener bestemt at det ikke er bare å stå i en butikk. Det krever kunnskap, interesse og teft. Og det handler om å se og forstå de ulike kundene. Kristines og Emilies forgjengere kunne gjerne bare kaste et blikk på den som kom i nn døra og umiddelbart anslå størrelsen de burde ha i klær.

– Vi har et ønske om å komme opp på det samme høye nivået til de som har vært her før oss, men vi trenger nok noen få år til, medgir damene – men det har også kvaliteter de før dem kanskje ikke hadde.

– Enn du Trude, har du gitt den nye ledelsen noen råd?

– Jeg har vel «mukket» litt, men de får høre mye av det samme som jeg gjord: Hold nede varelageret, vær ydmyk og vær deg selv. Så må de være bestemte, stå ved det de beslutter. Og det kan være kjempe vanskelig egentlig. Men jeg tror de kan bli enda flinkere enn oss. Før å nå er helt ulike verdener. Da pappa drev gjemte de jo klærne som om de var gull, nå er de fleste plagg ikke verdt ei krone ved årets slutt.

– Vi fikk høre «overalt» at tredje generasjon kom til å rive ned hele byggverket. Vi gjorde nå ikke det, så forhåpentligvis skjer det heller ikke nå.

Hun mener bestemt at det ikke er bare å stå i en butikk. Det krever kunnskap, interesse og teft. Og det handler om å se og forstå de ulike kundene. Kristines og Emilies forgjengere kunne gjerne bare kaste et blikk på den som kom i nn døra og umiddelbart anslå størrelsen de burde ha i klær.

– Vi har et ønske om å komme opp på det samme høye nivået til de som har vært her før oss, men vi trenger nok noen få år til, medgir damene – men det har også kvaliteter de før dem kanskje ikke hadde.

– Enn du Trude, har du gitt den nye ledelsen noen råd?

– Jeg har vel «mukket» litt, men de får høre mye av det samme som jeg gjord: Hold nede varelageret, vær ydmyk og vær deg selv. Så må de være bestemte, stå ved det de beslutter. Og det kan være kjempe vanskelig egentlig. Men jeg tror de kan bli enda flinkere enn oss. Før å nå er helt ulike verdener. Da pappa drev gjemte de jo klærne som om de var gull, nå er de fleste plagg ikke verdt ei krone ved årets slutt.

Prispress og digitalisering

Med nett og digitalisering kommer også et tøffere prispress og en tøffere global konkurranse. De lokale butikkene, ikke minst de få fristilt fra kjeder, må stå på så det monner for å drive i pluss og sikre fortjeneste og arbeidsplasser.

– Vi kan ikke ta noe mer for de samme klærne folk finner til en pris på nettet. Mange har mye salg og kampanjer og det har ikke vi samme muligheten til som ikke er del av en stor kjede. Vi kan ikke selge produkter med tap, forklarer trioen.

Loe er også en av få butikker i sentrum som ikke er del av et senterfellesskap. Mange etterlyser disse nisjebutikkene, flere selvstendige bedrifter i bybildet, men det krever sinn mann eller kvinne å få det til.

– Folk må bruke det de har, ikke bare snakke om det som ikke finnes. Mine unger ble fra de var små lært opp til å handle mest mulig lokalt, det har jeg vært veldig nøye med. Og folk må stadig minnes på om dette, sier Trude.

Ved valg av produkter vektlegger også enkelte noe mer enn bare pris, tid og tilgjengelighet: Etikk og miljø er noe som også er ei tunge på vektskåla for noen.

Kan det være en konkurransefordel med transparens når det kommer til hvordan klær lages og hvilke forhold de som lager klærne jobber under? – Absolutt! Vi er bevisste på hva vi handler inn, at klærne ikke inneholder mye plastikk og at vi har mange norske leverandører. Vi gjør også dette fordi vi ser at kundene er blitt mer bevisste. De sjekker og de spør hvor klærne er produsert, forteller Kristine og Emilie.

En optiker og en med økonomi bakgrunn

Det var aldri helt opplagt og ferdig snakka at de nye driverne skulle ende opp i motebransjen. Kristine har studert økonomi i flere år. Etter studiene, sa hun til sin mor:

– Tenk å bo borte og studere i fem år og så skal jeg begynne her på Loe!

Men. Lysta til å ta over, den var der tross alt. Bare hun slapp å bære ansvaret helt alene.

Emilie er utdannet optiker og jobbet som det i syv år i Oslo før hun dro hjem. Da hadde hun allerede snakket med Kristine om de skulle se på om felles ledelse av Loe var liv laga. Optiker-bakgrunnen kommer uansett til god nytte:

– Som optiker har jeg jo jobbet med salg og i butikk i alle år. Og etter å ha prøvd oss i Loe i ett år så fant vi ut at vi har veldig, veldig lyst til dette. Hadde ikke det skjedd så hadde denne bedriften mest sannsynlig ikke vært mer.

Men nå er prat blitt realitet – de har eierskap og lederverv begge to. Trude bli i butikken i 40 prosent stilling til Emilie er tilbake fra svangerskapspermisjon. Her snakker vi til rundt juletider.

– Jeg var spent på det å komme inn å jobbe med mor og datter som har vært her i så mange år, for jeg vet hvor bestemt de er begge to. Og jeg var spent på hvordan det ville bli etter at Trude overlot styringa til oss. Jeg er positivt overrasket over hvordan det har gått, sier Emilie.

– Jeg synes ikke det er noe vanskelig å slippe taket og tror det går kjempegodt. De må nesten få lov til å erfare for å lære, mener Trude.

– Vil vi se noe nytt i butikken nå snart da?

– Det blir som sagt ikke de største forandringene i starten. Vi starter jo også økonomisk på skratsj. Det er ikke slik at vi sitter her med masse penger vi kan gjøre ting med. Det er mye vi har lyst til og ønsker, men vi må bruke tid og drive etter pengeboka, sier de nye driverne samstemte.

– Eksteriøret har vært brunt lenge, kan det skje noe der?

De ler og ser på hverandre. Og på Trude som er eier av bygget. Bygget har i stor grad vært likt gjennom årenes løp, men i gamle dager var det murbalkonger til leilighetene og påbygg på butikken kom til i Arne M. Loes tid.

– Bygget er så godt som nedbetalt, men den ene leiligheta er pusset opp, så da bruker man fort opp det ekstra man har. Det er mye gammelt som skal vedlikeholdes. I 2011 rev vi alt og pusset opp her i butikken og da lånte vi ganske mye penger. Mye er skiftet underveis, sier Trude.

Liten by – men med utvalg

– Men hvordan står det til med Mote-Rana? Dere er en av flere som skal gi et tilbud her, har vi nok kult på den fronten?

– Jeg ser ikke noen grunn til at du ikke skal finne mye som er like kult her som i større byer, mener Kristine.

– Jeg merker at folk kan bli overrasket over hva vi har når de først kommer inn i butikken. Jeg tror folk må være flinke til å følge med og besøke oss og komme og se oftere. Vi tester stadig ut nye ting og merker, sier Emilie.

Synlighet på sosiale medier erkjenner de er viktig.

– Vi har startet litt i det små siste halvannet året og har nok enda mye mer vi kan lære. Vi bruker Facebook og Instagram og har som nevnt nettbutikk. Det krever tid og planlegging, men vi merker flere folk kommer innom når vi er aktive på sosiale medier. Vi bruker mye oss selv der, selv om vi ikke alltid føler oss 100 prosent komfortable med det. Men vi får da vist oss fram med lokale ansikter og det skal vi fortsette med det for kundene kommenterer det og setter pris på det–og det er jo kjempehyggelig.

Forhåpentligvis blir det også tid til pause og fritidssysler. Livet er mer enn jobb: Begge damene liker å være i fysisk aktivitet, gå turer og trene og være med venner.

– Jeg er litt mer glad i å ta meg et glass vin enn Kristine, så jeg får overbevise henne om at det også går an å gå på Rust en tirsdag etter jobb av og til, ler hun.

Det synes Trude er en god idé for hun anser seg for å være en av e beste kundene til Rust og framsnakker blant annet den nye fredag-aperitivoen deres og Onsdagsdruen.

– Det burde vært MYE mer folk der på de tilbudene, synes hun.